Privat borgerlig luksus og prangende rikdom preger fortsatt Stiftsgården, mer enn 200 år etter at det store trepaleet ble solgt til staten og fikk en ny, offentlig funksjon. Stiftsgården er holdt godt i hevd som dokumentasjon på kulturell og økonomisk velstand og overflod i Trondheim på 1700-tallet. Her ligger autensiteten ikke bare i eksteriøret, men i stor grad også i interiør og innvendige byggedetaljer. Detaljer som brannmurer, himlinger, stukkatur, trapper, dører og listverk er intakte, og flere malte romdekorasjoner har fått stå urørt gjennom alle år.
Den store tregården ble oppført i årene 1774 – 78 av Cecilie Christine Schøller, en meget velstående enke med tittelen «etatsrådinne» etter sin avdøde mann, etatsråd og kammerherre Stie Tønsberg Schøller. I tillegg til mannens formue arvet fru Schøller den store Generalgården i Munkegata etter sin far, general Frølich. Vinteren 1774 ble denne gården revet, og arbeidet på den nye og større gården tok til. Etter tradisjonen ville enkefru Schøller overgå de store byggeprosjektene som nylig var avsluttet oppe ved Torvet – Sommergården (Svaneapoteket), Hornemannsgården og Møllmanngården (Harmonien) – der det på en lignende måte var sterke kvinner inne i bildet. I likhet med disse gårdene ble Stiftsgården reist i laftet tømmer i to etasjer; men med et mellomrom på 1 alen mellom etasjene ble gesimshøyden større enn på en alminnelig toetasjes bygård. Hovedfløyen mot Munkegata ble anlagt i en lengde av ca. 60 meter med et overdådig fasadeutstyr. Med en pilaster (halvsøyle) mellom hvert vindusfag fikk fasaden en vertikal rytme som økte inntrykket av en betydelig byggehøyde. Innenfor ligger en dobbel rekke av rom i begge etasjer, på hver side av en stor midtre sal både i første og i andre etasje. Ved identisk dørplassering i alle rom er det en rett gjennomgående passasje i hele fløyens lengde, både på gatesiden og mot gårdsplassen. De to sidefløyene fikk samme eksteriørmessige form og utstyr, men med forskjellige romløsninger, tilpasset gårdens ulike funksjoner, ikke minst et stort tjenerskap og personale.
Cecilie Christine Schøller oppholdt seg mye i København og bodde ikke mye i det nye paleet etter at det sto ferdig i 1778. Da hun døde i 1786, gikk eiendommen i arv til dattersønnen Stie von Krohg, som lot sin far, general Georg Frederik von Krogh, benytte gården som privatbolig frem til den ble solgt til staten i 1800. Det store trepaleet ble deretter brukt som embetsbolig (i nordfløyen) og kontorlokaler for stiftamtmannen i Trondhjems stift, i tillegg til at Stiftsoverretten, i noen år også Norges Bank, fikk plass i bygningen. I sørfløyen ble det innredet fjøs, stall, vognremisse og vedskur.
Stiftsgården var byens største og fornemste bygård og ble brukt som bolig for kongelige gjester ved en rekke anledninger utover på 1800-tallet, bl.a. ved kong Carl Johans kroning i 1818, hans besøk i 1815 og 1835, ved kong Carl XVs kroning i 1860 og kong Oscar IIs kroning i 1873 samt flere senere besøk i byen. Fra 1860 ble kongeboligen utvidet til deler av hovedfløyen, som tidligere i sin helhet hadde vært brukt som kontor og rettslokaler. Permanent kongebolig ble Stiftsgården fra 1906, da kong Haakon og dronning Maud ble kronet i Trondheim. Til denne begivenheten ble gården malt hvit, mens den fikk sin okergule farge til signingen av kong Olav i 1958.
I tillegg til sin funksjon som kongefamiliens residens, har Stiftsgården i mange år vært et levende museum med faste omvisninger i regi av Nordenfieldske Kunstindustrimuseum.
Adresse: Munkegata 23.
Merket med plakett i 1975.
(Teksten er hentet fra boken Hus med hedersmerke, Per R. Christiansen, 2009)
Trondhjems Historiske Forening 