I større grad enn noe annet byggverk, med unntak av Domkirken, er Gamle Bybro et symbol på Trondheim med sine røde treportaler, populært kalt «Lykkens portal». Med sin egenartede utforming, høye bue over elva og utsikten langs bryggerekkene står den sentralt i et pittoresk urbant landskap og er en av byens fremste turistattraksjoner. Få bygninger eller bygningsanlegg er så omtalt og fotografert, beskrevet og besunget som «Den Gamle Bybro» med sine vakre portaler.
De to romantiske trekonstruksjonene var opprinnelig reist av en viktigere og mer prosaisk grunn enn å fungere som stemningsskapende elementer. Portalene er feste for hevemekanismen til to bruklapper over det smale seilingsløpet gjennom vestre del av brua. Passeringen forbi brua av større fartøyer var spesielt viktig for Fabrikken ved Nidelven, der det ble bygd skip. Bruspennet er båret av et innkledd tømmerverk, som igjen hviler på vannkar i naturstein fundamentert på trepeler.
Gamle Bybro er stadsingeniør Carl Adolf Dahls første store arbeid i Trondheim, i en lang rekke av senere byggeprosjekter og tekniske anlegg i hans lange virketid i byen. Dahl tiltrådte stillingen i desember 1858 og gikk nesten umiddelbart løs på arbeidet med utskiftning av den gamle bybrua. Denne hadde på det tidspunktet gjort tjeneste som atkomst til byen fra øst gjennom nesten 180 år, siden midt i 1680-årene. Den besto av ett langt og tre korte bruspenn i tømmer, med brufester av stein på hver side av elva og to fundamentet oppbygd av stein i et peleverk som var rammet ned i elvebunnen.
Fra 1731 ble det utskrevet skatt fra fogderiene omkring byen til vedlikehold av brua. Frem til 1816, dvs. så lenge det var militær bevoktning av trafikken over elva, sto det en byport på vestre side av brua. I tillegg var det midt ute på brua satt opp et jerngitter for fysisk stenging av trafikken nattetid. De samme tradisjonelle materialene, stein og tømmer, ble brukt i stadsingeniør Dahls nye bru, selv om konstruksjonen var nokså forskjellig. Steinkarene ble bygd opp av huggen stein, og tømmerstokker ble felt vertikalt ned i karene. Kjørebanen hadde trebrolegging, og brua var utstyrt med fortau på begge sider samt rekkverk av tre og smijern. Portalene fikk preg av den detaljrike og pyntede sveitserstilen og malt i rød farge, i likhet med rekkverket.
Med tiden ble Gamle Bybro for smal til motorisert trafikk, og behovet for utvidelse meldte seg. Dette arbeidet ble utført i 1920-årene uten at bruas særpreg ble nevneverdig endret. I dag står det lengste spennet med den gamle tømmerkonstruksjonen intakt, delvis skjult bak en bordkledning under kjørebanen. Spennet mellom de to portalene, den gamle bruklaffen, er fornyet med betong og stål, mens forbindelsen til brufestet på bysiden er en ren betongkonstruksjon. Med utvidelse, forsterkning og asfaltering var Gamle Bybro for en tid tilpasset moderne trafikk, men restriksjoner i bruken er etter hvert innført av hensyn til vektbelastningen, i tillegg til at kjøring over brua er begrenset og regulert ut ifra moderne miljøhensyn.
Beliggenhet: Mellom Kjøpmannsgata og Øvre Bakklandet.
Merket med plakett i 1992.
(Teksten er hentet fra boken Hus med hedersmerke, Per R. Christiansen, 2009)
Trondhjems Historiske Forening 