Vaktbygningen ved munningen av Nidelva var en etablert del av byens forsvar fra 1600-tallet. Et «blokhus» sto på dette stedet allerede før Munkholmen ble befestet i 1659, og nye vakthus ble satt opp på nytt etter bybrannene i 1681 og 1708. Fra dette strategiske stedet ytterst mot fjorden kunne innseilingen til elvehavna og kryssingen av elva bevoktes og kontrolleres. Her var trafikken stor, og det kunne lett bli en del uro å ordne opp i. På nabotomten mot øst lå fra 1739 ferjemannshuset Tavern, som tjente som losji og skjenkested. (Tavern ble fredet i 1927 og flyttet til Sverresborg Trøndelag Folkemuseum i 1946.)
Da den nye vaktbygningen ble satt opp i 1780-årene, var den et av de få murhusene i byen. Den solide konstruksjonen skyldtes ikke minst at bygningen i tillegg skulle fungere som fengsel, et slaveri i den tids språkbruk. Anlegget ble reist i slemmet mur i halvannen etasje, men fikk et stort halvvalmtak som skjuler flere rom med vanlig brukshøyde i loftsetasjen. På søndre side ble taket trukket ut over veggen og båret av pilarer. Hovedinngangen ligger midt på denne veggen, i en åpen sval under det fremstikkende taket. I tillegg hadde huset opprinnelig en tofløyet port på vestveggen.
Med sin sentrale beliggenhet ble vakthuset på Brattøra betegnet som byens Hovedvakt. Med en mannskapsstyrke på 22 soldater i 1815 var vaktholdet betydelig større enn på de øvrige militære anleggene Kristiansten festning, Munkholmen, Brovakten og Skanseporten. Ifølge en tidlig beskrivelse hadde bygningen rom for offiserer og soldater i første etasje, der det i tillegg var bygd en forhørssal. I andre etasje lå celler og arrestrom samt en sykestue for fangene. Utenfor hadde bygningen et nesten tre meter høyt plankegjerde utstyrt med jernpigger.
Den mest kjente fangen i slaveriets historie er Gjest Baardsen, som ble satt inn på livstid i dette fengselet i 1818. I oktober samme år greide han å flykte sammen med 13 andre fanger gjennom en tunnel de hadde gravd under den tykke grunnmuren. Ifølge Baardsens egen beretning hadde fangene på det tidspunktet tilhold i første etasje, atskilt fra vokterne av en tømmervegg.
Da den nye fengselsbygningen på Kalvskinnet ble bygd i 1830-årene (se Kriminalasylet), gikk «Gammelslaveriet» gradvis ut av bruk som arrestlokale. Som vaktbygning hadde den også snart utspilt sin rolle. Privilegiene på ferjetrafikken ble opphevet, og anløpsstedene ble flere og ikke gjenstand for den gamle formen for kontroll. I 1847 ble bygningen overtatt av tollvesenet, og kommunen brukte huset til isoleringslasarett ved difteriepidemien i 1889. Senere ble Brattørvakten i mange år benyttet som lager, bl.a. av Nordenfjeldske Dampskibsselskap, før den i 1967 ble tatt i bruk av Trondhjems Sjøfartsmuseum. Dette museet, som var stiftet i 1920, hadde fra starten hatt tilhold i en brakke i Elvegata 2, og senere i Videnskabsselskabets museum. Etter en ombygging, utført etter planer av arkitekt Erik Bergersen fra 1963, åpnet sjøfartsmuseet i nyrestaurerte lokaler høsten 1970. Innredningen ble tilpasset bygningens nye funksjon som museum, med en planløsning som avviker betydelig fra den opprinnelige.
Adresse: Fjordgata 6
Merket med plakett i 1979
Fredet i 1941
(Teksten er hentet fra boken Hus med hedersmerke, Per R. Christiansen, 2009)
Branntaksten for bygningen i 1766:
Bratøer Corps d’Guarden er Enkelt Etage, taget til alle 4re Siider affalden, tækt med tagsteen, een Officiers Stue med jern Vind ovn og Steen Rør, Soldater Corps d’Guarden ogsaa jern Vind ovn med Steen Rør, 4re Slave-Huuser Forsiunet 2 og 2 med jern Vind ovne, 2de opgaaende Skorsteene, 3de fag dobbelt højde Vindue, 4re Smaae dito, i Slave-Huusene Med i blye Jndsatte Ruter, og til Fiorden et Bolværk: 160 rd.
Kilde: http://digitalarkivet.uib.no/sat/1766brtxt/1766index.htm
Trondhjems Historiske Forening 