I første halvdel av 1800-tallet residerte biskopen i Trondheim i Halcks palé i Bispegata 7, den tids Østre Gade. Det var biskop Bugge som i 1803 hadde kjøpt denne gården, som i 1779 var blitt utvidet og ombygd av daværende eier, regimentskvartermester og senere generalauditør Christian Albert Halck. Året etter Bugges eiendomshandel ble paleet kjøpt av staten som embetsbolig for stiftets biskop. Bugges utlegg til reparasjoner ble dekket gjennom salg av kirkelig jordegods.
Da biskop Hans Jørgen Darre tiltrådte embetet i 1849, ville han også foreta reparasjoner på gården. Men Stiftsdireksjonen gikk i stedet inn for å bygge en ny bispebolig, tilrådet av murmester J. J. Gaden, som i desember 1850 leverte tegninger til en ny bygning.
I 1851 ble det fra staten bevilget penger til formålet. I 1852 ble Halcks pale’ revet, og den nye tjenesteboligen ble reist på vestre del av eiendommen. I 1853 sto den ferdig og kunne tas i bruk av biskop Darre og hans familie. På den østre del av Halcks gamle eiendom ble det bygd en større arkivbygning, Stiftsarkivet. Nesten 80 år senere, i 1930, vek denne bygningen plass for Trondhjems Kunstforenings galleribygning. En rest av bebyggelsen på Halcks eiendom er for øvrig tatt vare på ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, en mindre bygning som på museet er gjenreist med navnet Bispegårdshuset.
Arkitekten bak bispeboligen fra 1853 har vært noe usikker. Arkitekturhistorikeren Kerstin Gjesdahl Noach (1975) hevdet at den kanskje kunne tilskrives ingeniøroffiseren Carl Bonaparte Roosen i stedet for murmester Gaden, som la frem det første forslaget. Noach pekte på at bygningen kunne minne om Roosens forslag til depotbygning med underofliserskole for Trondhjems Festning i 1847. Det er kjent at Roosen i 1849-50 på oppdrag av Stiftsdireksjonen utarbeidet tegninger til et døvstummeinstitutt (i 1854 oppført etter tegninger av Grosch), og det er ikke utenkelig at samme arkitekt ble brukt til bispeboligprosjektet, og at murmester Gaden sto for fasadeutforming samt utvendig og innvendig dekor.
Bispeboligens eksteriør har stått nærmest uforandret siden bygningen var ny. Innvendig ble det heller ikke foretatt større endringer så lenge huset var i bruk som bispebolig, dvs. frem til 1942, da tyskerne tok det i bruk. Huset har en typisk dobbeltromløsning, men uten den strenge symmetrien som eksteriøret signaliserer. Utvendig er de pussede veggene fyldig pyntet og dekorert, særlig den nordre fasaden med inngangspartiet, med border og bånd, imiterte hjørnekvadre, svungne konsoller og små rosetter.
Etter krigen var bygningen sterkt nedslitt, og i årene 1953-55 ble den pusset opp og overtatt av barnevernsinstituttet Dronning Mauds Minde. I 1980-årene kom Trondheim kommunale musikkskole inn som bruker, før Trondhjems Kunstforening tok huset i bruk som tilleggslokale tidlig på 1990-tallet. Kunstforeningen brukte en del av rommene til utstillinger, andre til kontorer, og det ble i tillegg innredet kafé i første etasje. Ved etableringen av Trondheim Kunstmuseum i Kunstforeningens tidligere hovedbygning i Bispegata 7 i 1997/98, flyttet Trondhjems Kunstforening hele sin virksomhet til den gamle bispeboligen, som ble overdratt fra kommunen som kunstforeningens eiendom. Siden er lokaler i både første og andre etasje brukt som gallerirom, med utleie til kafédrift i første etasje, Café Ni Muser.
Adresse: Bispegata 9a.
Merket med plakett i 1993.
(Teksten er hentet fra boken Hus med hedersmerke, Per R. Christiansen, 2009)
Trondhjems Historiske Forening 